Del 1 – flom.
I den senere tiden opplever vi at media nærmest «flommer over» av bilder fra naturkatastrofer, der flom er det mest spektakulære og dominerende. Det blir verre og verre får vi vite, og folk er bekymret og noen er overrasket. Det siste bør man ikke være. Det er helt naturlig og uunngåelig at vær og naturkatastrofer vil få mer og mer alvorlige konsekvenser. Så lenge vi blir stadig flere mennesker på jorden vil stadig flere bli ofre for ekstremvær, og vi har doblet befolkningen de siste drøyt 30 år. Så dette er en selvfølgelighet.
En annen selvfølgelighet er at forsikringsutbetalinger til skader påført av naturkatastrofer øker, da både antall eiendommer og verdiene av eiendommer har øket formidabelt over tid. Det er også åpenbart at etterhvert som befolkningen øker, blir det mangel på gode tomter, og man bygger boliger på områder som er flomutsatt. Allikevel brukes disse tallene til å «bevise» klimaendringene.
Det største bidraget til «klimarekorder» er imidlertid at vi endrer naturen omkring oss og at vårt bosetningsmønster er endret betraktelig. Før bodde folk spredt på landsbygda og levde av jordbruk og primærnæringer, men i det siste århundret har byene, og ikke minst storbyene vokst dramatisk. Denne urbaniseringen som stadig pågår fører til at vi fysisk endrer naturen, og det har som vi skal se dramatiske konsekvenser.
Hvis vi holder oss til flom i denne omgang, så er urbaniseringen den absolutt viktigste årsaken til de enorme skadene vi ser. Urørt, eller for den saks skyld, dyrket mark har en betydelig kapasitet til å ta opp regnvann. Når det regner vil jorden ta opp vann tilsvarende ca: 25% av jordmassens volum (i flg. Wikipedia), men enda viktigere, hvis det fortsetter å regne vil vannet bli til store dammer og sjøer utover jorder og i terrenget. Det ser vi jo alle når vi ferdes ute etter et kraftig regnvær.
Men når vi bygger byer, hus veier, industriområder, parkeringsplasser, flyplasser osv. fjerner vi muligheten for naturen selv til å holde på vannet. Vi drenerer alle disse arealene, kvadratmeter for kvadratmeter, millioner av dem etter hvert, og leder vannet rett inn i avløpssystemene våre. Bufferet som naturen gav oss for å lagre nedbøren er borte, og når et kraftig regnvær inntreffer vil avløpssystemer og elver i løpet av kort tid få tilført så mye vann at de ikke klarer å håndtere vannmassene, og resultatet er flom.
En annen viktig faktor er paradoksalt nok flomsikring. I vassdragene har elvene buktet seg nedover i landskapet i tusener av år, og lagt igjen et flatt og fint landskap med godt jordsmonn, som selvfølgelig utnyttes til jordbruk og bosetting. Når det regner kraftig er disse flatene buffere for vannføringen i vassdraget ved at elva flommer over og vannet, ofte 10 000-vis av kubikkmeter holdes på denne måten igjen oppe i vassdraget.
Bønder og lokalbefolkningen er derimot er ikke begeistret for å ha jordene eller eiendommene sine under vann, så det bygges flomvern, jord og steinvoller langs elva for å holde vannet ute. Resultatet er at vannføringen i elva stiger dramatisk og veldig fort, da de naturlige bufferne blir borte, og flomproblemet forskyves lenger ned i vassdraget. Dette er typisk det vi ser her i Norge, vi har ofte rekordstore flommer nede i vassdragene selv om vi ikke har rekord stort regn.
Et mer ironisk eksempel finner vi i elveflommene vi har sett i England. Engelske elver, i motsetning til våre norske, flyter mye langsommere i et flatere landskap enn de vi har. Det fører til at løsmasser, jord og sand legger seg på bunnen a elvene, og reduserer kapasiteten. Dette har skjedd til alle tider, og det har derfor vært lover og forskrifter i flere hundre år der grunneiere var pliktig til å mudre opp i elvene slik at disse ikke grodde igjen i tørre år og skapte flom i våtere.
I år 2000 derimot, ble EU-direktivet European Water Framework Directive (EWF) tatt inn i Storbritannias lovgivning, som innebærer et nærmest forbud om å mudre elvene da mudring kunne skade miljøet og biomangfoldet i elva. Og for sikkerhetsskyld ble elveslammet, (som tidligere var så bra for miljøet), klassifisert som farlig avfall som krevde spesialhåndtering. Resultatet ble at elvene grodde igjen og ikke uventet ble resultatet rekordflommer, selv om nedbøren ikke var rekordstor.
Det var et voldsomt fokus på Houston etter orkanen Harvey som herjet i 2017. Det er blitt påstått at dette er den sterkeste orkanen som har vært, men andre kilder viser til at den sannsynligvis kun er på syvende plass (jeg skal la den diskusjonen ligge), og det har vært flom i Houston nesten hvert år.[1]
Men det som er et faktum er at befolkningen i Houston er 6-doblet siden krigen, og byen har vokst dramatisk i utbredelse. Så dersom en identisk storm hadde herjet på 50-tallet, er det åpenbart at skadene vil bli vesentlig mindre enn nå i 2017.
Den siste vesentlige faktoren er nivåsenking. Flere av verdens største byer ligger ved kysten ofte der elver munner ut i havet. Disse hviler ikke på grunnfjellet men på sedimentære lag i et elvedelta. Konsekvensene av befolkningsøkningen i disse store byene er at grunnvannet under byene tømmes og byene rett og slett synker, da vekten av land og bygningsmassen presser massene sammen etter hvert som vannet forsvinner. Bangkok synker med ca: 10 cm i året, og Tokyo har sunket 4 meter de siste hundre år for å ta 2 eksempler. Dette er for øvrig samme prosess som vi har sett i Nordsjøen, der Ekofisk sank flere meter etter hvert som oljen ble pumpet ut. Dette faktum blir dessverre ikke formidlet, mens havstigning grunnet global oppvarming stadig gjentas som et mantra.
De forholdene jeg har vist til her er kjente og ukontroversielle, men tar vi lærdom av det? Ved den store flommen i New Orleans, en by som delvis ligger under havoverflaten og som er avhengig av diker for å unngå flom, ble det konstatert at myndighetene lot være å holde dikene ved like, og fulgte ikke opp pålegg fra faginstanser om nødvendig flomsikring. Det samme skjedde i Houston etter orkanen Ike i 2008, dvs. ingenting ble gjort fra myndighetene.
Det kan nesten virke som flommene er kjærkomne i klimakampen. Her hjemme har vi sett at kommuner trosser sunn fornuft og legger boligfelt i flomutsatte steder, noe som ikke ble gjort tidligere. Ja, de godkjenner til og med gjenoppbygging av boliger som er tatt av flom, nettopp på slike steder. Det hele er nokså utrolig.
Årsaken er jo at vi hele tiden blir fortalt at alle naturkatastrofer skyldes menneskeskapt CO2. Dette blir forkynt så kraftig og så ofte at det fullstendig overskygger de naturlige årsakene. Det gir politikerne grønt lys til kaste gamle forholdsregler over bord. Resultatet er mer flomskader som igjen bekrefter den oppfatningen politikerne allerede har om klima og CO2 som syndebukken. Dette har blitt en selvforsterkende og ond sirkel, som dessverre ikke ser ut til å brytes.
Det vi med sikkerhet vet er at det vil komme nye stormer og regnfall, og etterhvert som befolkning og byer vokser vil konsekvensene bli større.
Dessverre, i stedet for å ruste opp infrastruktur og beredskap mot naturkreftene, velger politikerne heller å bruke tusenvis av milliarder kroner på den håpløse og arrogante forestillingen om at vi kan styre klimaet.
Vaktbikkja 